«You have to go to the hospital»

I dag våknet jeg av at min høyre arm var halvveis lammet. Min høyre tå har hatt en vissen følelse i tre dager, og den sovende følelsen i armen gjorde meg derfor litt bekymret. Jeg ringte min kjære mor og vekket henne fra nattesøvnen. Vi avtalte at jeg skulle ta det med ro, så skulle hun undersøke litt hjemme. Da jeg fortalte James, koordinatoren vår, at jeg ikke skulle dra på prosjektene i dag lurte han på hvorfor. Da jeg forklarte den sovende følelsen i tåen og armen sa han «you have to go to the hospital». Jeg vil jo egentlig drøye lengst mulig for å dra på sykehus, og jeg vil ikke overreagere om det ikke er nødvendig, siden jeg er i India. I tillegg så leser jeg om symptomene på Google, og det er vel det dummeste man kan gjøre. Uansett skavank så ramser Google opp en rekke alvorlige sykdommer. Men jeg fikk med meg Eline som mental støtte. På sykehuset var allerede Leah, Kine og Julie og to av de voksne fr Green Lion. Jeg ble tatt inn til undersøkelse og det første jeg sa var: jeg vil ikke ta blodprøver. Legen skjønte jeg var nervøs og ba meg slappe av. Han skulle bare ta en vanlig undersøkelse. Jeg forklarte til han hva som var galt, og jeg hadde også tatt med meg medisinene jeg går på her nede. Han spurte om en del spørsmål og så ga jeg han pakken med malariaprofylaksen. Da fant han heldigvis problemet. Det viste seg at det ene stoffet som blir brukt i medisinene kan føre til en nummen følelse i ulike kroppsdeler. Han sa jeg ikke var i en annen riskogruppe så det måtte være årsaken. Legen skrev ut en resept som vil fjerne den sovende følelsen, og han advarte at den medisinen ville gjøre meg søvnig. Så nå har ti kilo forsvunnet fra skuldrene mine, selv om det er litt typisk at jeg skal bli rammet av bivirkninger fra malariamedisinen! Så i kveld skal vi ut å spise på en italiensk resturant og spandere på oss både vin og dessert!

Reklame

Don Bosco Boys

Barnehjemmet ligger en halvtime med bil unna Assonora. I morgen er enda en uke på prosjektene over og det betyr at det gjenstår fem uker. Eline drar om tre uker, og det er henne jeg jobber på barnehjemmet med. Etter å ha snakket litt om prosjektene med de andre jentene tenker jeg litt på å bytte om på prosjektene når Eline drar, slik at jeg får prøvd litt av alt. Jeg vil veldig gjerne prøve meg to uker på Woman Shelter om formiddagen og dra i slummen på ettermiddagen. Alle skryter av opplegget i slummen på ettermiddagen, og de er opp mot førti barn der hver dag.

Hverdagen på barnehjemmet består av rutiner, rutiner, rutiner. Vi ankommer barnehjemmet klokken halv tre, og da begynner vi umiddelbart å hjelpe guttene med hjemmelekser. De er ikke veldig interessert i å lese på leksene. Nysgjerrigheten deres for to blonde jenter fra Norge er mye større enn for engelske dikt. Hver dag blir vi spurt om hvordan det er i landet vårt, hva Ananas heter på norsk og om vi har mangotre i hagen. I går måtte jeg tegne x-antall hester til noen av de minste guttene. Hvis du først gjør noe en gang og guttene liker det, kan du regne med å måtte gjøre det minst 20 ganger til. Jeg ble komplimentert med «You’re an artist Ma’m», enda tegneferdighetene mine er rimelig dårlige.

Halv fire er det slutt på arbeidet med hjemmeleksene, og en halvtimes jobbing står for tur. Her har alle guttene forskjellige oppgaver. Noen vanner blomster, andre koster og en lager te. Når guttene jobber får vi ikke lov til å hjelpe til, da må vi bare se på. Hvis vi spør om de vil ha hjelp får vi til svar: «No, Ma’m. I will do it». Så denne halvtimen sitter vi egentlig bare å kikker, mens vi av og til prater med de guttene som er litt ukonsentrerte. Dagens høydepunkt er klokken fire når jobbingen er ferdig. Da kan guttene endelig leke og få gjøre det de vil. De fleste drar ned på en stor sandslette der de spiller fotball. Eline og jeg har observert at det blir litt mye med fotball hver eneste dag, og at de minste ofte havner litt på utsiden. Noe som ender med at de bare surrer rundt i sanden, og som oftest ender opp med å sloss litt. Noe som i følge Father Arwind var helt normalt. Derfor tok vi med oss litt malersaker fra Green House i går. Vi sa ifra til Brother Parswan at vi hadde med pensler og vannmaling, og at det hadde vært fint om han fortalte guttene om dette. Han må samle dem og få de til å høre, ettersom veldig mange av dem snakker ekstremt dårlig engelsk. Han svarte at han kunne høre med dem, men han trodde ikke det ville bli særlig populært. Max en liten gruppe med de minste. Jeg synes det var veldig typisk at han skulle svare negativt til forslaget vårt, ettersom han virker skeptisk til alt vi har å komme med. Da han fikk dem til å sitte stille, fortalte jeg dem hva vi hadde tatt med oss, og at de som hadde lyst gjerne måtte bli igjen her oppe og male. Det viste seg at alle guttene hadde lyst, og vi hadde bare med sytten pensler! Vi gav dem det vi hadde og sa de måtte dele for at alle skulle få malt. I løpet av de to ukene vi har vært her nå har jeg aldri sett guttene så rolige før. Og gjett om de er kunstneriske! I en hel time satt de stille og malte alt fra landskap til hindiske symboler. De delte på penslene og vi vitnet ikke en eneste uenighet eller slosskamp. Vi skjønte fort at vi måtte handle inn mer maling og pensler til alle. Og de ville også ha premie for beste maleri. Da vi kom i dag så vi en handlelapp som Brother hadde skrevet, og på den sto det: Pencils, brushes, colour og blank paper. Jeg tror Brother Parswin må innse at forslagene vi kommer med ikke er så dumme allikevel.

  

I dag snakket vi litt med en kvinne som jobber frivillig som lærer på barnehjemmet. Hun er indisk, så i utgangspunktet spurte vi henne om råd i forhold til en tur vi har lyst til å ta til Mumbai. Det viste seg at hun var veldig pratsom da vi først begynte å snakke sammen, og hun var veldig ivrig etter å høre hvordan samfunnet fungerte hjemme i Norge. Alt fra hvordan ordningene for barnehjem og mennesker med vansker fungerer, til synet vi i Norge har på religion. Hun hadde mange spørsmål om Norge og vi hadde selvfølgelig mange spørsmål om barnehjemmet og India. I India blir barn og voksne med spesielle behov og funksjonshemminger oftest utstøtt fra samfunnet. De havner på gaten og blir tiggere. I Norge er vi så heldige og har egne omsorgsboliger og jobbtilbud til dem. Jo mer jeg får vite om verdisynet i dette landet, jo gladere blir jeg over at jeg er født og oppvokst i Norge. En annen viktig forskjell er ordningene på barnehjemmene. Etterhvert som hun spurte innså jeg at jeg vet svært lite om hvordan barnehjemmene er i Norge. Jeg hører aldri om noen som bor på barnehjem. Det vanlige er at barn bor i fosterhjem eller blir adoptert. Barnehjemmet Don Bosco, som jeg jobber på her nede, driver ikke med adopsjon. Her er den yngste gutten seks år, men det kommer mange vestlige par til India for å adoptere barn fra andre hjem enn Don Bosco. Vi fikk også vite at mange av guttene her er brødre. De kommer hit fordi foreldrene ikke kan ta vare på dem, men noen av dem er også her fordi foreldrene er HIV-positive. Noe som overrasket meg, og som også faktisk skremte meg litt. Den indiske damen vi snakket med sa at ingen av guttene var det, og det var derfor de var kommet hit, for å bli skjermet fra sykdommen. Men jeg trodde at hvis foreldrene hadde det, hadde barna det også. Guttene her er hvertfall veldig søte, men jeg må innrømme at jo mer jeg får vite, desto mer forsiktig blir jeg. Jeg som allerede er den mest skeptiske og bekymrede av alle de frivillige her nede. Men det er bedre å være føre-var enn etterpå-klok.

26. januar er det Republic Day i India. Det var da de ble en fri stat fra Portugal. Hele denne uken har guttene derfor øvet inn et program, der de har vært delt inn i grupper. Hver gruppe har hatt ansvar for en ting de skal presentere denne dagen. Vi har sett dem skrive og synge en sang, og en annen gruppe har øvet inn en dans. Denne dagen er til søndag, og det er veldig dumt. Vi har nemlig fri i helgene, noe som betyr at vi ikke for sett guttene opptre. Heldigvis har vi fått sett dem øve litt, men det har vært lite disiplin blant dansegruppen i hvert fall. Så det hadde vært gøy å se dem skjerpet med ordentlig publikum.

 

Dramatiske Dager

Det har heldigvis ikke vært dramatiske dager for meg, men på torsdag fikk vi et ordentlig innblikk i hvor brutal den indiske trafikken kan være. Vår koordinator Michael skulle kjøre Leah, hun ene tyske, til sykehuset der hun skulle besøke sin venninne. Dette var torsdag kveld. Fredag morgen fikk vi vite at de hadde vært i en trafikkulykke og at de begge var innlagt på sykehuset. Hvor uflaks skal det være lov å ha? De skulle besøke en annen jente der, så havner dem på intensiven selv. Den indiske trafikken er kjent for å være helt på kanten, og du setter livet på spill hver gang du beveger deg ut blant bilene. Leah og Michael hadde flaksen på sin side. De slapp unna med noen sting, og noen netter på intensiven. Da Leah kom hjem, i skjorten hun hadde fått på sykehuset og med bandasje rundt hodet, fortalte hun at alt hadde gått så fort. Hun husket bare at det var blod over alt, og at ambulansen kom. Neste gang hun åpnet øyene lå hun på sykehuset. I tillegg til diverse dårlige mager og forkjølelser blant de norske satser vi på at de neste ukene blir fylt med annet en dramatikk.

Sett bort i fra all farting frem og tilbake til sykehuset, har dagene også bestått av flere fine opplevelser på prosjektene. Vi begynner å lære oss flere navn, noe som er en stor utfordring. Rutinene begynner å falle litt på plass, selv om utfordringene står i kø hver dag. De førtitre guttene på barnehjemmet begynner å venne seg til to nye norske jenter. Dagene flyr rett og slett bare av gårde.

  

På fredag var hele gjengen klare for å teste det indiske utelivet. Først spiste vi middag på Britto’s på Baga Beach og deretter tok vi turen til Club Cubana. Russere og smålubbene engelskmenn var i overtall på stedet, men også indere med penger dro hit. Det var i hvert fall inderne som tok av på dansegulvet. En inder skulle absolutt lære meg hvordan man danset når man var på byen i Goa. La oss si det sånn, hadde jeg danset slik hjemme, hadde det endt med at jeg ble stående å danse alene. Det så latterlig ut. Fire fingre i været, mens man gikk fra side til side i takt med musikken. Etter noen ganger måtte man bytte til et annet move, som besto av å vrikke hoften frem og tilbake, og annen hver gang lage knyttnever og jazzhands til takten. Vi møtte også noen svensker, og ble i ekstase ettersom strendene her består i hovedsak av russere. Det finnes også noen pensjonerte engelskmenn på solsengene, men de er minoritet i forhold. Club Cubana er et sted vi skal tilbake på, helt klart!

På lørdagen og søndagen lå vi på Candolim Beach og tok livet med ro blant de hellige kuene. Vi solet oss og ladet opp til en ny uke på prosjektene våre. Vi har sagt hade til tre fra Australia, og sagt velkommen til tre nye jenter. To fra Norge, og ei fra Belgia.

   

En annen verden.

Hverdagen her nede er en annen verden, så langt fra hva jeg er vant og oppvokst med i Norge. Når jeg først har tatt inn over meg alle inntrykkene fra introduksjonsuken starter en ny uke, denne gangen med enda sterkere inntrykk som er vanskelig for meg å forstå. Mandag morgen blir vi møtt av tre blide ansikter i slummen fem minutter unna «luksusen» vi har i Green House. Aisha, Haibiba, Nida og seks andre jenter skal være mine «elever» i 7 uker. De mangler et sertifikat som gir dem rett til skolegang. Det vil si at jentene ikke er kvalifisert til å være elever i den offentlige skolen. Vi har med tegnesaker, noe som viste seg å bli populært. Jentene er fulle av energi, men med en gang vi gir dem fargestifter og papir sitter de fredfullt og tegner i flere timer.

Jentene kommer løpende når de hører taxisjåføren tute i det vi kjører inn i slummen. På dag nummer to blir vi kjent med enda flere jenter. Alle like energiske og blide. Denne dagen innførte vi klappeleker som trente jentene i alfabetet og alle ukedagene. En skulle tro at disse jentene satt på lite engelskkunnskaper, men gjett om vi ble imponerte. Her kunne de telle til hundre, fortelle oss hva de het, hvor gamle de var og hvor de bodde. Det var tydelig at med flere jenter ble også støynivået høyere, i tillegg hadde jentene blitt varme i trøya allerede dag nummer to. Sjenansen var borte og de hoppet rundt halsene våre, de ville rett og slett bare ha oppmerksomhet. Noe som er forståelig med tanke på at foreldrene må ta seg av opp til seks barn. Nå som de ikke lenger er like sjenerte og beskjedne kommer også de forskjellige personlighetene sterkt frem i jentene. Her er det krig om kjærligheten fra de norske frivillige.

Da vi ankom slummen i dag fant vi ingen jenter som ventet på oss. Julie og jeg skjønte at nå måtte vi ut i slummen og finne dem. Det skulle da gå greit, sammenlignet med Dahvari var denne slummen som en dråpe i havet. Selv om elendigheten er større og langt verre i Mumbai var turen ned i slummen langt fra en fornøyelse. Inderne som holdt til i teltene og skurene pekte på oss. Der kom vi hvite og blonde i håret med vannflasken under armen og spurte etter jentene deres. De kikket på oss, bablet i vei på hindi og lo. Da en mann viste vei til hvor vi ville finne dem fikk jeg hvert fall til å si shuk’ri’yah. Takk på hindi.

Opplevelsene og inntrykkene på barnehjemmet har sine forskjeller til hva jeg har vitnet i slummen. Barnehjemmet hadde jeg store forventninger til. Førtitre gutter som lever under samme tak, og blir tatt vare på av Father Arwind, Father Kim og Brother Parswan. Disse guttene får offentlig skolegang, de får frokost, lunsj og middag og de får sove under tak, her er det ikke blikktak eller presenning. Forskjellen mellom disse guttene og barna i slummen er at guttene er foreldreløse. Men her har foreldreløs en annen betydning enn hjemme i Norge. Ja, guttene bor på barnehjemmet av to årsaker. For noen er foreldrene døde, for andre er de ikke lenger elsket eller ønsket av sine foreldre. Man kan stille spørsmål til hva som er verst. Roy, en tolv år gammel gutt, lærte meg hvordan man lager indisk svart Chai, og han fikk meg til å smake på krydder mens han fortalte at han kom til hjemmet for seks år siden. Da hadde foreldrene hans sendt ham dit etter gjentatte skulke-episoder på skolen. Han droppet lærdom til fordel for å selge smykker på stranden til turister.

Vår første oppgave som frivillige på barnehjemmet er å hjelpe dem med lekser, deretter passer vi på at guttene ikke sloss når de må gjøre en halvtimes husarbeid på hjemmet. Etter disse pliktene får de endelig gjøre noe som er gøy. De får leke utendørs, og her er fotball og hundre meter kappløp de store favorittene. Det som er problematisk her er at vi så gjerne skulle lært bort norske leker, men disse guttene er veldig dårlige i engelsk. Disse guttene går på skole, men jentene i slummen er fortsatt bedre enn dem i engelsk og de forstår hva vi mener. Dette hinderet er noe vi satser på å komme over i løpet av tiden vi skal tilbringe med guttene.

Når arbeidsdagen er over og vi frivillige er tilbake i Green House dusjer vi, tar på oss rene klær, går på butikken og kjøper potetgull og cola i mens vi venter på at Latha skal lage ferdig middag. Vi klager over det kalde vannet i dusjen og lengter etter den varme og hygieniske dusjen hjemme i Norge. Vi savner grovbrød og leverpostei og vi holder kontakten med alle våre kjære hjemme gjennom det trådløse internettet vi har koblet diverse laptoper og iPhoner på. Dette er vår verden. Slummen og barnehjemmet er en helt annen verden. De er født inn i fattigdom, og de vet ikke hva slags luksus den vestlige verden lever i. Jentene i slummen vet ikke hva en mobiltelefon er, og de har ikke hørt om Justin Bieber. Guttene på hjemmet er glad de har mennesker som passer på dem og er glad i dem. De vet ikke hva de går glipp av, og da er det kanskje best å bare godta at det er sånn verden er, og satse på at den hjelpen vi kommer med er god nok.

Happy Birthday Hanna!

Helgen har vært rolig. Vi har pleiet brunfargen på Morjim og Candolim Beach. Nå har nesten alle de norske frivillige vært syke. Alle bortsett fra Mikeline og meg, men vi går vel bare og venter på det vi også. I hvertfall jeg, siden jeg er litt hypokonder av meg. I dag hadde Hanna bursdag. Hun ble 20 år, og det fortjener jo sin feiring.

De tyske jentene hadde kjøpt kake til henne, og på resturanten vi spiste på unnet vi oss noe annet enn indisk. Tre av jentene slo til med biff, noe som egentlig er litt skam når kuene er hellig i landet vi ferder rundt i. Jeg gikk for blekksprut, og håper ikke sjømat var et dårlig valg med tanke på matforgiftning. Får håpe jeg slipper unna, hvertfall denne uken, for i morgen er første dag på prosjektene og jeg gleder meg!

Spice Plantation

Fredag var siste dag av introduksjonsuken, det vil si at til mandag starter vi på prosjektene. Jeg skal jobbe på barnehjem på ettermiddagen, men hvilket prosjekt jeg havner på om formiddagen vet jeg ikke enda. Forhåpentligvis blir det å undervise engelsk til barna i slummen. Klokken 09.30 var vi nok en gang klare for en lang og humpete kjøretur. I dag skulle vi se et tempel, en hule, et fossefall og endelig var tiden kommet for besøket til Spice Plantation. 

Da vi ankom tempelet ble vi møtt av en flokk med indiske gutter og jenter. De var så nysgjerrige på hvem vi var, og fulgte etter oss rundt i tempelet. Namita fortalte oss at tempelet var 530 år gammelt, og at man, uavhengig av restaurering, fortsatt kunne se den gammeldagse arkitekturen. Overalt i tempelet var det utsmykninger av symbolet for lykke, symbolet vi forbinder med nazityskland og Hitler. Tidligere har jeg også lagt merke til at symbolet også finnes over inngangspartiet i alle indiske hus. I følge indisk tradisjon og religion skal døde mennesker kremmeres og etter 3-6 måneder skal asken sendes ned en elv. Fossefallet vi besøkte er det eneste stedet i Goa som er hellig, som betyr at det er eneste elveleiet hvor lokalbefolkningen i Goa kan spre asken til familiemedlemmene.  

Hulen vi besøkte besto av tre templer, og i hvert tempel var det ulike tolkninger av Shiva. Hulen var hogd ut på et døgn av kun to menn, og Namita fortalte masse historisk fakta rundt dette som jeg ikke fikk helt med meg. Grunnen til det var, under foredraget hennes kom det en mann som også begynte å høre på. Han var helt tydelig fra Goa og et klart eksempel på en frekk bedreviter. Helt uten videre avbrøt han Namita og skrek at hun ga oss feil informasjon. For det første mente han at det å dra til Kashmir er helt trygt. En hver oppegående person vet at om du drar til Kashmir vet du ikke om du kommer levende tilbake, for krigene mellom inderne og pakistanerne pågår der enda. Deretter begynte han og argumentere mot henne. Han fornærmet henne ved å si at hun ikke var kvalifisert til å være guiden vår. Han ble heldigvis jaget vekk av vaktene, men da hadde han jo allerede ødelagt stemningen. Jeg kan bare forestille meg hvordan han ville reagert om Namita hadde fornærmet han ved å avbryte for så å gjøre han flau ovenfor en turistgruppe. Han hadde vel mild sagt blitt i veldig dårlig humør. 

Vi klarte heldigvis å le av denne hendelsen og Namita fortsatte turen våres med hennes alltid smittende og gode humør. Nå skulle vi kjøre i 40 minutter for å komme til krydderplantasjen. Her fikk vi en rundtur og en kjapp introduksjon om fakta til de ulike krydderne. Kanel, kardemomme, pepper i ulike farger, muskat og nellik var blant noen av dem. Turen ble avsluttet med en skje med kaldt «rensevann» nedover ryggen før vi fikk servert lunsj og den lokale spriten Fenny, som består av 45 prosent alkohol og chasewolje. Ikke noe jeg kommer til å kjøpe med meg hjem for å si det sånn. Det smakte grusomt! Så var det tid for hvertfall det jeg hadde gledet meg til hele dagen, muligheten til å ri på en elefant. Men plutselig virket det som om det bare var jeg som ville. Heldigvis bestemte Mikeline seg for å bli med, og David var også ivrig på å prøve. Vi red en kort runde på elefanten Baboo. Han var 35 år gammel og hadde vært på plantasjen i 11 år. Elefanter kan bli 100 år gamle, som vil si at Baboo har noen år igjen av karrièren sin. 

Nå som uken er over betyr det at vi har helgen fri før vi starter på prosjektene, og planen var egentlig å dra nedover til Palolem, der vi skulle sove i en Beach Hut hele helgen. Dessverre har tre av jentene blitt syke, en av dem er Hanna, så jentene i Green House får se om vi ikke drar nedover i morgen i steden, eller om vi tar helgen på Anjuna. 

 

 

Anjuna Beach.

India er yogaens land, og for andre dag på rad startet vi dagen klokken 06.00 for en time med yoga. Timene blir ledet av en eksentrisk og tykk indisk 57 åring, med et smittende humør. «Smile be happy» er livsmottoet og han har en fleksibilitet uten like. Virkelig imponerende!

Det første på programmet i dag var språkkurs og matlagingskurs. Vi lærte turistgloser på hindi. Selv om det var simple setninger kommer det nok til å bli vanskelig og praktisere dem. Så var det tid for et kurs i å lage tradisjonell indisk mat. Egg-curry og kokos. Navita viste oss fremgangsmåten, og så fikk vi rulle chappati som er små runde lefser. Jeg har bare en ting å si om den matretten: SPICY! Toro sin tikka masala kommer til å smake vann for meg når jeg kommer hjem, for den «indiske» maten hjemme er virkelig ingenting i forhold. I tillegg hadde Navita puttet tomater i pasten slik at det ble mildere enn normalt.

Egg-curry og kokos ble selvfølgelig lunsjen i dag, og den ble spist på gulvet. Vi spurte hvorfor de spiser på gulvet, og de forklarte at siden maten er dyrket i jorden må de spise på gulvet for å føle seg knyttet til bakken.

Klokken 14.45 ble vi kjørt til dagens høydepunkt Anjuna Beach, hvor det hver onsdag er et digert flea market. Med 33 grader og tett i tett med mennesker var dette egentlig ikke en stor fornøyelse, men de hadde så mye fint og forskjellig i bodene. Vi ble vist rundt og gikk ned på stranden. Anjuna er helt klart en strand for hippier, turister og det kryr av russere. De er overalt! Eline og jeg fant ut at vi måtte ta ut penger, og startet ferden vår på jakt etter en ATM, noe som viste seg å bli lengre og varmere enn vi hadde regnet med.

Vi ble først vist i en retning, så vi begynte å gå langs stranden. Og vi gikk og vi gikk. Klærne ble bare klammere og klammere, og tørsten vokste. Vi spurte vel totalt ti indere og hver gang fikk vi som svar «yes, ATM 10 minutes walk» og uansett om vi gikk ti minutter var det fortsatt «10 minutes walk» omsider kom vi til en minibank, men den var skuffende nok ødelagt. Etter 2 km kom vi til en ATM uten kontanter. Der møtte vi også en australier som var på jakt etter penger, så vi slo følge litt nedover gaten. Endelig ble vi møtt at minibanker. Og ikke bare en, men fire på rad. Hei, hva med å spre de litt utover? For å komme tilbake til stranden tok vi bussen alene for første gang, og hele oppdagelsesferden endte med at vi var ganske så stolte over oss selv.

Tilbake på Anjuna Beach var klokken blitt så mye at kroppen var klar for middag, så vi fikk med oss to andre frivillige fra Trondheim på en Beach shack kalt Tantra Bar. Det er den kuleste resturanten jeg har vært på noen gang! Alle gjesten fikk servert maten i hver sin lille verandahytte som var veldig hippieinspirert.

Chicken Tikka Masala var det som fristet mest på menyen, og der ble vi sittende å prate før vi tok en taxi tilbake til Green House.

Kultursjokk!

Etter å ha sovet helt elendig i natt startet vi første dagen på introduksjonsuken. På programmet i dag sto lokalt marked i nabobyen Mapusa. Først møtte vi resten av de norske frivillige i Red House, altså det andre huset til Green Lion, som ligget to minutter unna Green House som jeg bor i. Det andre huset var mye større en vårt, og der bodde det 6 norske og en australsk gutt. Dagen begynte med et møte der, før vi ble kjørt inn til Mapusa by. Jeg har bare ett ord for å beskrive førsteinntrykket. Kaos! Det var mennesker overalt, bilene kjørte i alle retninger og flere indiske tiggere satt langs gatene. Løshundene florerte og luften var trykkende. Javel, dette er ingenting i forhold til Mumbai og de andre store indiske byene. Men for en omveltning det er å komme fra Norge og oppleve denne kulturen. I Mapusa besøkte vi det lokale markede og dagens innkjøp ble noe så enkelt som frukt. Frukten i Norge kan virkelig ikke måle seg med den frukten vi kjøpt på dette markede, og til den bekjedene prisen! Etter lunsj hadde vi fire jentene i Green House ingenting på programmet, så vi bestemte oss for å dra til stranden. James bestilte en taxi for oss, som kjørte oss til Morjim Beach. Det blåste ekstremt mye, noe som var deilig med tanke på temperaturen. Nedturen var at vi ble møtt av et rødt flagg, noe som betyr at bading ikke er å anbefale og gjøres på eget ansvar. Men, vi gråt ikke av den grunn. Vi koset oss i solen med hver vår bok og en kokosnøtt og tok livet ganske så med ro. Kvelden ble avsluttet med film på storskjerm sammen med de tyske jentene hjemme i huset. Med andre ord, en fin dag!

Incredible India

Nå har jeg vært her en dag og inntrykkene er blanda. Jeg landet 03.00 lokal tid i natt, der måtte vi gjennom immigreringskontroll før vi fikk forlate flyplassen. På flyet fra Qatar til Goa begynte jeg å føle meg veldig ensom, og tenkte at jeg kanskje angret litt på at jeg dro. Jeg hadde ikke følt veldig på nervene før det, men det var nok først da jeg innså at jeg var veldig langt hjemmefra og helt alene. Heldigvis var det tre andre norske jenter som kom samtidig med meg. To av dem reiste sammen fra Oslo og hun tredje reiste alene fra Tønsberg og skal være her seks uker. Så det hjalp litt at jeg visste at ei skulle være nesten like lenge som meg. Vi ble hentet på flyplassen av Green Lion som er organisasjonen som har ansvar for oss her nede. Bilturen til huset var overraskende nok ikke så ille som jeg hadde forestilt meg, men vi kjørte forbi en trafikkulykke der tre biler var totalvrak. Da tenkte jeg at det lignet mer trafikkulturen jeg hadde sett for meg her nede. Vi kom oss i hvertfall helskinnet frem til huset. Da fikk jeg sjokk. Førsteinntrykket var ikke bra. Det eneste jeg tenkte var hvordan skal jeg overleve her i to måneder. Det fristet veldig å endre flybilletten og bare dra hjem med en gang. Sengene var harde, det var ikke skap vi kunne låse ting inn i, noe som vil si at jeg må bo i en koffert i åtte uker. Vi sovnet i sekstiden og våknet klokken 14.00 Indisk tid, og siden det blir mørkt her klokken seks var det ikke mye vi fikk tid til å gjøre i dag. James, en av koordinatorene i huset serverte oss lunsj. Typisk indisk mat med ris og bønner i kokossaus. Etter det fikk vi endelig dusjet, og uansett hvor kaldt det vannet var, var det utrolig deilig å få dusjet etter den lange reisen.

Indisk gryte til lunsj. Ble ikke akkurat spist mye av.

Siden vi ikke hadde lang tid før det ble mørkt, rakk vi ikke ta bussen for å utforske området. Men vi kunne ikke bare sitte inne, så vi bestemte oss for å gå til butikken for å hamstre inn noen vannflasker. Husene i landsbyen virker så falleferdige, men det som er morsomt å tenke på er at de husene vi så i dag er fine hus i forhold til mange andre steder i resten av Goa og India. I tillegg virker det som om bilene er veldig viktig for den indiske befolkningen, ettersom de låser inn bilene mens husene står med åpne vinduer hele døgnet.

Da vi kom tilbake til huset spilte vi ligretto og forskjellige kortspill i mens vi pratet og ble bedre kjent. Etterhvert kom også tre tyske jenter og ei fra Australia hjem fra stranden. De har allerede vært her i flere måneder, hun ene faktisk helt fra august, så de kom med mange anbefalinger til strender og spisesteder, og tips til hva det er å gjøre her. Hva jeg føler for oppholdet mitt nå i forhold til hva jeg følte i natt når vi kom har endret seg litt heldigvis. Jeg tror dette blir åtte fine uker. Og til slutt legger jeg inn et bilde av huset vi bor i.

Reisefeber

Koffertene er pakket, visumet er mottatt og sommerfuglene i magen er på plass. I morgen starter mitt eventyr i India. I to måneder skal jeg drive frivillig arbeid gjennom GoXplore. Nå gjenstår det bare å se hvilket prosjekt jeg blir plassert på. I Goa har man mulighet til å jobbe med barn på barnehjem, eller undervise i engelsk på skole. Men, man kan også hjelpe kvinner som har blitt utstøtt fra familien av ulike årsaker, kvinnene kan også ha blitt utsatt for seksuelle overgrep og trenger ekstra støtte. De bor da på et Women Shelter i enten korte, eller lengre perioder. Dette er bare tre av mange prosjekter det er mulig å jobbe på, men det var disse tre prosjektene jeg hadde på ønskelisten over steder å jobbe, så det blir spennende å se hvilket prosjekt jeg havner på. Uansett blir det to veldig spennende måneder, som mest sannsynlig blir fylt med mye lærdom og erfaringer.