Don Bosco Boys

Barnehjemmet ligger en halvtime med bil unna Assonora. I morgen er enda en uke på prosjektene over og det betyr at det gjenstår fem uker. Eline drar om tre uker, og det er henne jeg jobber på barnehjemmet med. Etter å ha snakket litt om prosjektene med de andre jentene tenker jeg litt på å bytte om på prosjektene når Eline drar, slik at jeg får prøvd litt av alt. Jeg vil veldig gjerne prøve meg to uker på Woman Shelter om formiddagen og dra i slummen på ettermiddagen. Alle skryter av opplegget i slummen på ettermiddagen, og de er opp mot førti barn der hver dag.

Hverdagen på barnehjemmet består av rutiner, rutiner, rutiner. Vi ankommer barnehjemmet klokken halv tre, og da begynner vi umiddelbart å hjelpe guttene med hjemmelekser. De er ikke veldig interessert i å lese på leksene. Nysgjerrigheten deres for to blonde jenter fra Norge er mye større enn for engelske dikt. Hver dag blir vi spurt om hvordan det er i landet vårt, hva Ananas heter på norsk og om vi har mangotre i hagen. I går måtte jeg tegne x-antall hester til noen av de minste guttene. Hvis du først gjør noe en gang og guttene liker det, kan du regne med å måtte gjøre det minst 20 ganger til. Jeg ble komplimentert med «You’re an artist Ma’m», enda tegneferdighetene mine er rimelig dårlige.

Halv fire er det slutt på arbeidet med hjemmeleksene, og en halvtimes jobbing står for tur. Her har alle guttene forskjellige oppgaver. Noen vanner blomster, andre koster og en lager te. Når guttene jobber får vi ikke lov til å hjelpe til, da må vi bare se på. Hvis vi spør om de vil ha hjelp får vi til svar: «No, Ma’m. I will do it». Så denne halvtimen sitter vi egentlig bare å kikker, mens vi av og til prater med de guttene som er litt ukonsentrerte. Dagens høydepunkt er klokken fire når jobbingen er ferdig. Da kan guttene endelig leke og få gjøre det de vil. De fleste drar ned på en stor sandslette der de spiller fotball. Eline og jeg har observert at det blir litt mye med fotball hver eneste dag, og at de minste ofte havner litt på utsiden. Noe som ender med at de bare surrer rundt i sanden, og som oftest ender opp med å sloss litt. Noe som i følge Father Arwind var helt normalt. Derfor tok vi med oss litt malersaker fra Green House i går. Vi sa ifra til Brother Parswan at vi hadde med pensler og vannmaling, og at det hadde vært fint om han fortalte guttene om dette. Han må samle dem og få de til å høre, ettersom veldig mange av dem snakker ekstremt dårlig engelsk. Han svarte at han kunne høre med dem, men han trodde ikke det ville bli særlig populært. Max en liten gruppe med de minste. Jeg synes det var veldig typisk at han skulle svare negativt til forslaget vårt, ettersom han virker skeptisk til alt vi har å komme med. Da han fikk dem til å sitte stille, fortalte jeg dem hva vi hadde tatt med oss, og at de som hadde lyst gjerne måtte bli igjen her oppe og male. Det viste seg at alle guttene hadde lyst, og vi hadde bare med sytten pensler! Vi gav dem det vi hadde og sa de måtte dele for at alle skulle få malt. I løpet av de to ukene vi har vært her nå har jeg aldri sett guttene så rolige før. Og gjett om de er kunstneriske! I en hel time satt de stille og malte alt fra landskap til hindiske symboler. De delte på penslene og vi vitnet ikke en eneste uenighet eller slosskamp. Vi skjønte fort at vi måtte handle inn mer maling og pensler til alle. Og de ville også ha premie for beste maleri. Da vi kom i dag så vi en handlelapp som Brother hadde skrevet, og på den sto det: Pencils, brushes, colour og blank paper. Jeg tror Brother Parswin må innse at forslagene vi kommer med ikke er så dumme allikevel.

  

I dag snakket vi litt med en kvinne som jobber frivillig som lærer på barnehjemmet. Hun er indisk, så i utgangspunktet spurte vi henne om råd i forhold til en tur vi har lyst til å ta til Mumbai. Det viste seg at hun var veldig pratsom da vi først begynte å snakke sammen, og hun var veldig ivrig etter å høre hvordan samfunnet fungerte hjemme i Norge. Alt fra hvordan ordningene for barnehjem og mennesker med vansker fungerer, til synet vi i Norge har på religion. Hun hadde mange spørsmål om Norge og vi hadde selvfølgelig mange spørsmål om barnehjemmet og India. I India blir barn og voksne med spesielle behov og funksjonshemminger oftest utstøtt fra samfunnet. De havner på gaten og blir tiggere. I Norge er vi så heldige og har egne omsorgsboliger og jobbtilbud til dem. Jo mer jeg får vite om verdisynet i dette landet, jo gladere blir jeg over at jeg er født og oppvokst i Norge. En annen viktig forskjell er ordningene på barnehjemmene. Etterhvert som hun spurte innså jeg at jeg vet svært lite om hvordan barnehjemmene er i Norge. Jeg hører aldri om noen som bor på barnehjem. Det vanlige er at barn bor i fosterhjem eller blir adoptert. Barnehjemmet Don Bosco, som jeg jobber på her nede, driver ikke med adopsjon. Her er den yngste gutten seks år, men det kommer mange vestlige par til India for å adoptere barn fra andre hjem enn Don Bosco. Vi fikk også vite at mange av guttene her er brødre. De kommer hit fordi foreldrene ikke kan ta vare på dem, men noen av dem er også her fordi foreldrene er HIV-positive. Noe som overrasket meg, og som også faktisk skremte meg litt. Den indiske damen vi snakket med sa at ingen av guttene var det, og det var derfor de var kommet hit, for å bli skjermet fra sykdommen. Men jeg trodde at hvis foreldrene hadde det, hadde barna det også. Guttene her er hvertfall veldig søte, men jeg må innrømme at jo mer jeg får vite, desto mer forsiktig blir jeg. Jeg som allerede er den mest skeptiske og bekymrede av alle de frivillige her nede. Men det er bedre å være føre-var enn etterpå-klok.

26. januar er det Republic Day i India. Det var da de ble en fri stat fra Portugal. Hele denne uken har guttene derfor øvet inn et program, der de har vært delt inn i grupper. Hver gruppe har hatt ansvar for en ting de skal presentere denne dagen. Vi har sett dem skrive og synge en sang, og en annen gruppe har øvet inn en dans. Denne dagen er til søndag, og det er veldig dumt. Vi har nemlig fri i helgene, noe som betyr at vi ikke for sett guttene opptre. Heldigvis har vi fått sett dem øve litt, men det har vært lite disiplin blant dansegruppen i hvert fall. Så det hadde vært gøy å se dem skjerpet med ordentlig publikum.