Gratitude Day.

Fredag fjortende februar var siste dagen min med guttene på Don Bosco. På selveste Valentinesdagen måtte jeg ta farvel med alle de førtitre hjerteknuserne jeg har tilbragt så mye tid med de siste ukene. Vi hadde kjøpt inn kake og Cola til alle, og guttene hadde øvet inn en sang de sang for oss. Jeg kunne heldigvis trøste meg med at jeg fikk se dem allerede lørdag femtende. Da var det duket for den store Gratitude Day, og tiden var endelig kommet for at guttene skulle fremføre programmet, dansene, sangene og skuespillene de hadde øvet på i ukevis. Det var ekstra spennende og jeg følte meg pittelitt som en spesiell gjest ettersom jeg hadde komponert et turnprogram til åtte av guttene. Det skal innrømmes at Brother Pershwan hadde hjulpet litt, men jeg var fortsatt nervøs. På siste øving var programmet et eneste stort kaos! Sommerfuglene i magen ble ikke færre av at Brother annonserte at det var jeg som hadde laget programmet. Hvis det nå ble totalt mislykket var det jeg som fikk skylden. Guttene mine ble klappet inn på scenen, iført hvite teskjorter, hvite shortser og hvite bånd rundt håndleddene og på hodet. Father Arwind hadde også påkostet dagen en UV-lampe, så da belysningen ble dempet toppet det hele seg med at de åtte guttene nå lyste lilla. Musikken begynte, pulsen steg og publikum begynte å dra frem kamera. Jeg fikk helt bakoversveis. Guttene var så skjerpet. De utførte momentene synkront og stressnivået var senket betraktelig. Så man kan vel si at jeg var ganske fornøyd, og litt stolt.
Men, ikke nok med det. I tillegg til turnprogrammet hadde Eline og jeg samlet de minste guttene og lært dem Kjerringa Med Staven. Denne sangen skulle også selvfølgelig fremføres på Gratitude Day. Dette visste jeg ville gå smertefritt for øvingene har vært så morsomme, og de små guttene har virkelig fått til både de norske ordene og Ø-lyden. En skal aldri si aldri heter det. Brother skulle selvfølgelig presentere at vi hadde lært dem denne sangen også. Og ikke nok med det, denne gangen beordret han meg opp på scenen for å fortelle hele det indiske publikum på tohundre gjester hva sangen Kjerringa Med Staven handlet om. Hva handlet egentlig denne sangen om? Ingenting. Derfor dro jeg på med: «The song is about a women, who won’t let a man control her life.» Fullstendig feil, men gjett om det slo an. Alle de to hundre gjestene lo, og paret som satt bak min støttegruppe fra Green Lion synes det var en: «hehe, good one, good one I said.» så jeg regner det som en innertier. Ikke nok med de to norskinspirerte nummerene, showet var spekket med fremføringer som inneholdt nok av talent. Gratitude Day var virkelig en verdig avslutning etter fem uker med guttene på Don Bosco.

På Søndag slappet vi nok en gang av på stranden. Denne gangen falt valget på Vagator Beach. Stranden var litt mindre og den var omringet av klipper. Bølgene var større og musikken på beach shacken vi valgte var grusom. Men, med tanke på at stranden var så fin, valgte jeg å ignorere det dårlige musikkvalget fra shackeieren, og heller le av kuflokkene rundt oss som jeg aldri går lei av.
På mandag var det tilbake til slummen på ettermiddagen, og etter en uke uten Nida og Kaukasa var det så herlig å se dem igjen. Smilet til Nida får deg til å smelte på flekken. Opplegget i ettermiddagsslummen er en smule annerledes en hva jeg var vant med fra formiddagen. Nå skal vi blant annet hjelpe dem med å pusse tennene og opprettholde en god hygiene. Vi deler også ut kjeks og gir dem ett glass hver med Cola. Den vesentlige forskjellen fra å være i slummen på formiddagen og ettermiddagen er at undervisningen har bedre struktur på ettermiddagen. I tillegg er det flere barn. Jeg var vant med alt fra tre til ti barn om dagen. På ettermiddagen er det opp mot tyve barn der, og det er et bredere spekter i aldersgruppene.

Reklame

No, To Suicide! Yes, To Life!

COOJ er en indisk organisasjon som jobber for å hindre mennesker fra å ta selvmord. Torsdag forrige uke dro Kristine, Larissa, Mari og jeg på et møte med COOJ. Møtet forgikk på et dagsenter for pasienter med Schizofreni, Bipolar lidelse eller et form for handicap. Her ble vi fortalt at på mandag 10. februar skulle holde et arrangement i Panjim som handlet om å hindre selvmord blant mennesker som sliter med stress, er depressive eller generelt mennesker som er suicidale. Vi dro til Panjim etter lunsj, og vi var alle iført gule te-skjorter. Før folk begynte å komme måtte vi først gjøre litt praktiske forberedelser. Stoler måtte settes på plass, og plakater måtte henges opp. I tillegg ble vi sendt rundt i Panjim by for å dele ut flyers. I India er tydeligvis folk veldig interessert i flyers. De stilte spørsmål vi ikke kunne svare på, og de lovet oss å komme. Mari og jeg ble plassert på en Workshop der du kunne måle intelligensen din. Vi fikk ansvar for puslespillene og siden ingen ville pusle, endte vi opp med å pusle dem selv.
Vi satt på standen i fire timer, og etter det satt vi sammen med de andre frivillige og hørte på et live band som spilte. COOJ hadde også leid inn en Zumbainstruktør, og det var ikke den typen Zumba du danser på Elixia. Dette var mer Bollywood inspirert Zumba, enn brasiliansk rumperisting. Dansingen var hvertfall veldig gøy å se på ettersom Michael og Mandip, våre koordinatorer, var ivrige på å svinge trebeinet. Organisasjonen vi hjalp satt også opp et lite tre der folk kunne skrive en liten hilsen på en lapp, og deretter henge den på treet. Hilsenen man skrev kunne være til en som hadde tenkt på å ta selvmord, en som har mistet livet eller tatt selvmord, eller man kunne skrive en hilsen om å bekjempe selvmord.
På slutten av kvelden gikk vi rundt og solgte gule ballonger. Gul er fargen som symboliserer lykke, og den brukes i kampen mot selvmord. Disse ballongene skulle slippes opp i luften samtidig under en liten minnestund. Dette var en sterk opplevelse, og det var flere av deltakerne, arrangørene og gjestene som ikke klarte å holde tårene tilbake.

 

Ja, Vi Elsker Palolem.

To og en halv time fra Assonora ligger en strand kalt Palolem. Denne helgen dro femten stykker fra Green Lion nedover for å slappe av. Jeg har bare en ting å si, vi elsker Palolem Beach! For det første så var det ikke en eneste russer der, som vil si at vi ikke ble snakket russisk til fra russere, og vi ble ikke forvekslet for å være russere heller. Palolem hadde allerede fått ti plusspoeng fra meg. Men rekken av positive overraskelser stoppet ikke her. Gjestehuset vi lå på var rent, og sengen var myk. Det var en tre minutters spasertur til stranden, og på stranden var det ingen intense indere som skulle ta deg på føttene mens de tilbyr massasje. Sanden var hvit og havet var blått. Bølgene var roligere her og Beach Shackene holdt seg unna indisk trancemusikk på et usedvanlig høyt nivå. Her gikk det i rolige instrumentale låter, så man følte seg ekstra avslappet.

Fredag kveld spiste vi på en restaurant som het Crunsh, og jeg gikk for Chicken Malai Kebab og en lokal Kingfisher. Vi satt på restauranten i flere timer og ble kjent med de nye frivillige som nettopp var ferdige med sin introduksjonsuke.
Palolem var rett og slett så bra at Mari og jeg bestemt oss for å dra tilbake om to uker, det vil si min siste helg i India. Tiden flyr! Vi gikk langs hele stranden for å finne en fin strandhytte vi vil leie, og vi har allerede bestemt oss. Lørdag kveld hadde vi lyst til å sjekke ut noe som heter Silent Disco. Palolem er kjent for denne typen clubbing, og du finner ikke et slikt utested i Norge. Alle gjestene får utdelt et headset ved inngangen som de må bruke hele kvelden. Headsetet har tre kanaler med musikk, en for housemusic, en for litt mer progressiv musikk og en for blues. Headsetet har en lampe som lyser fargen på musikkanalen slik at andre som hører på den samme kanalen kan komme bort og danse med deg. Så inne på utestedet er det helt stille, men alle gjestene danser rundt. Grunnen til at de har et så spesielt utested er fordi, i Palolem er det en spesiell lov som sier at det ikke er tillatt å spille høy musikk etter klokken elleve om kvelden. Vi gledet oss til å sjekke ut dette stedet, men da de norske kom til inngangen fikk de beskjed om at pengene deres var falske. Pengene de hadde tatt ut på hotellet vi bodde på. Så da ble det ikke noe Silent Disco på oss. Mari og jeg får prøve det om to uker når vi skal dit igjen. Søndag kveld spiste vi middag på stranden og så på solnedgangen. En fin avslutning på helgen.
Mandag morgen var det tid for hverdag igjen, og etter fem uker i slummen bestemte jeg meg for å bytte til Women Shelter. Det er virkelig et valg jeg er fornøyd med. Det er en veldig fin og avslappet atmosfære der, og kvinnene og jentene er i så godt humør til tross for hva de har opplevd. I dag hadde skolene helligdag så døtrene til noen av kvinnene var der også. Vi perlet, laget armebånd og øreringer. Vi måtte hjelpe dem, og når vi drar sier de alltid «Thank you Didi, Good bye Didi, See you tomorrow Didi!» Kvinnesenteret er favorittprosjektet mitt hittil!

Lungi Dance

15. februar er det Gratitude Day i India. I den anledning øver guttene på barnehjemmet inn et program som består av sang og dans. De eldste guttene skal danse og de yngste skal synge. De tar denne fremføringen svært alvorlig. Kun de beste danserne får opptre, og de skal øve hver dag i to uker. Derfor har Eline og jeg gledelig sett en gjeng med gutter danse indisk Bollywood dans de siste dagene. Gleden ovenfor dans er stor i Goa og India generelt, og det er moro å se unge gutter trives så godt med å bevege seg til musikk. Nå skal det sies at noen har litt mer rytme enn andre, men det setter ingen stopper for dansefoten. Vi har også forstått at Lungi Dance, som er en dans fra filmen Chennai Express er ekstremt populær her. Til og med jentene i slummen går rundt og synger på sangen når de har sjanse. Vi har også vært så heldige og fått en liten opptreden fra Aisha og Habiba. Det å danse sammen med barna er noe av det hyggeligste vi har gjort med dem så langt. En annen ting vi har funnet ut er at de elsker å bli tatt bilde av, og de elsker å ta bilder. Hvis vi gir dem et kamera knipser de 70 bilder av nesten samme motiv, og vi sitter igjen med en liten slettejobb. Aisha er den ivrigste fotografen, og overraskende nok klarte hun å få et par fine bilder. Kanskje hun har en fremtidig karrière som fotograf. 

Helt utrolig å tenke på at det allerede har gått fire uker. Det betyr at jeg er halvveis i mitt opphold. Det betyr også at Eline og jeg har sagt hadebra til hele vår originale gruppe fra introduksjonsuken. Hanna og Mikeline dro i dag, så nå har jeg bare Eline som roomie. Tiden har gått så fort og det har skjedd så mye, samtidig som dagene på prosjektene er nogen lunde like. Jeg har klart å besøke sykehuset hele tre ganger her nede, da det viste seg å ikke være en bivirkning fra Malarone, men vitamin B12 mangel som resultat av dårlig kosthold, bestående av ris og hvitt brød. Savnet etter hjemmebaket brød med leverpostei er stort.
Onsdag denne uken opplevde vi noe som var rimelig provoserende og uhyggelig på barnehjemmet. Det var dessverre vold innblandet i denne hendelsen. Stemningen utover dagen var anspent, men da vi kom på torsdag virket det som om hele episoden var glemt. På fredag skulle guttene av gårde på en Don Bosco feast. De tok frem finstasen og strøk skjorter og bukser. De kammet håret og la det flatt bakover . Det var rett og slett litt av et syn, og de var så søte. I tillegg serverte de oss Chai Latte og pastries, mens vi satt ute og bare observerte den store forandringen guttene hadde gått igjennom for festen de skulle på. Det kommer til å bli vanskelig den dagen jeg må ta farvel med dem.