Et Kapittel Er Avsluttet

Søndag 2. mars ankom jeg Oslo Gardermoen. Tre plussgrader og sludd pisket meg i ansiktet. Det setter ting i perspektiv, at bare en liten flyreise kan frakte meg fra trettifem plussgrader og stekende sol, til en kulde som biter deg i kroppen. På flyplassen ble jeg også møtt av kjente og kjære, som trippet i spenning og ventet min ankomst. I Norge ble jeg også møtt av en rolig trafikk, kontrollerte forbikjøringer og ingen kuer langs veikanten. Savnet stikker i brystet bare av tanken på den ville trafikkulturen som møter en turist i India.

Men, det er ikke bare trafikken som får savnet til å røske tak i brystet. Trafikken er vel tross alt det jeg savner minst, selv om man etter bare to uker blir rimelig vant til plutselige bråstopp og bratte fartsdumper. Det som sitter sterkest igjen etter mine to måneder i Assonora er den fantastiske tiden jeg tilbragte på prosjektene sammen med de andre frivillige. Det å bo så tett sammen med andre ungdommer gjør at man blir veldig godt kjent på veldig kort tid. Jeg har fått så mange bekjentskaper og gode venner fra Tyskland, England, Sverige og til og med Australia. De frivillige fra Norge ble også gode venner for meg, og det er skam om jeg ikke får til å holde kontakten med noen av dem.
Barna i slummen hadde så lite, men allikevel klarte de å lyse opp hverdagen til alle oss der nede. Det er både spennende og skremmende å tenke på hvordan fremtidsbildet ser ut for mange av dem. Haibiba, Nida, Mobashir, Kaukasa, Aisha og Mantase, som alle bor i brakkene ved siden av bygningen der vi underviste dem vil fortsatt, mest sannsynlig, bo der om tre år når min retur er planlagt. Det kribler i magen når jeg ser for meg hvordan det hadde blitt å møte dem igjen. For gjett om jeg skal tilbake!   Dessverre kommer jeg ikke til å se alle de kjente ansiktene igjen, og for noen er nok ikke skjebnen like hyggelig å forestille seg. Kanskje har noen av de eldste jentene blitt giftet bort. Utfallene er mange, og noen av dem gir meg grøssninger på ryggen.
Rutinene innenfor hygiene og tannpuss burde bli tatt hånd om fra de frivillige som tar over etter oss. Det var både populært blant barna, og det var også for barnas eget beste på så mange måter. Tannpussen var et av dagens høydepunkt, og det å få gnidd litt kaldt vann i ansiktet gjorde godt på humøret. Da var de klare for en ettermiddag fylt med læring, lek og omsorg. Slum Outreach var virkelig et prosjekt som setter spor dypt i hjerterota.
Women Shelter var også et herlig prosjekt. Det å starte dagen med de fine kvinnene som holdt til der i perioden jeg var så heldig å jobbe der, det var den beste måten å starte den indiske hverdagen på. Kvinnene hadde så forskjellig personlighet og de hadde opplevd ting jeg ikke vil forestille meg. Noen av dem snakket åpent om seg selv, mens de fleste var mer innesluttet. Det fikk meg jo selvfølgelig til å spekulere i hva de har vært igjennom. En kan bare håpe på at yogaen, yatzyen og pyntingen av kaker og det å perle armbånd gjorde en forskjell i hverdagen til damene på senteret. En forskjell til det bedre. At de ble litt gladere da vi kom hver morgen, og at de kan leve på vår støtte like lenge som vi kan leve på opplevelsen av å hjelpe dem.

Og så er det guttene på barnehjemmet da, «Save the best for last». Tiden med Eline som gav oss både gode og også noen vonde erfaringer. Vi lærte at det ikke alltid er like lett å bli integrert i et guttebarnehjem med mannlige prester som ledere, i et land som India der kvinnene i utgangspunktet er mindre verdt. Heldigvis lærte vi også at guttene er veldig lett å bli glad i, og også veldig lette å savne da prosjekttiden vår på hjemmet var over. Berg- og dalbane erfaringen vi sitter igjen med fra Don Bosco ble avsluttet på hederlig vis. Gratitude Day var den perfekte avslutningen der jeg innså at jeg satt igjen med mye lærdom. En skal ikke se bort i fra at kanskje noen av guttene også er å se om noen år. Don Bosco er hvert fall verdt et besøk.

Så etter to måneder i et fremmed land har jeg lært mye om meg selv, om kulturen i India og om andre mennesker. Hvis det er en ting som er sikkert er det at India skal besøkes igjen, og da med en litt annen reiserute. Da satser jeg på å besøke Udaipur, Taj Mahal og Mumbai før jeg avslutter i Madikeri. Jeg teller dager, og det er vel på sin plass å si på gjensyn India!

Reklame

Kunsten Å Være Inder

Gleden av å glede andre.

Vi ble møtt av stivpyntede slumbarn på torsdag ettermiddag. De hadde i hvertfall tatt på seg det fineste og reneste tøyet de hadde. Stranden sto nemlig for tur, og det var ikke noe de hadde mulighet til å gjøre ofte. De gangene barna i slummen får dra på stranden er når Green Lion leier inn buss og tar med seg hele røkla på tur. Da bussen kom løp de hylende og skrikende mot den. Bussturen var nemlig like interessant som selve strandopplevelsen. Med Lungi Dance og annen Bollywoodmusikk på sterioen var barna i fyr og flamme. De sang høy og danset mellom bussetene. Bussen hadde retning mot Anjuna, noe jeg likte dårlig. Anjuna er en strand fylt med russere og turisme. Med andre ord, det passer ikke å ta med seg tredve unger dit.

Da vi ankom stranden ble vi møtt av høye og sterke bølger, typisk Anjuna. Nå måtte vi passe på at barna ikke gikk for langt ut og ble tatt av bølgene. Det skulle vise seg å ikke bli noe problem. Det var bare de eldste barna som turte å bevege seg ut i farvannet. De små vasset litt, så løp de opp i strandkanten så fort det kom en bølge. I tillegg viste det seg at noen av barna var litt redd for vannet, og det er kanskje ikke så rart når de er så sjeldent ved sjøen. Da måtte vi støtte de, og gjøre så de fikk en trygghetsfølelse.

Da vi kom tilbake til slummen for å levere barna sto politiet og ventet. De var der for å passe på at barna kom seg trygt hjem. Michael fortalte at det var fordi kidnapping var et stort problem i slummen. Russere og rike indere kom til slummen og tok med seg jenter for å bruke dem til trafficking. Enten de ble solgt som slaver eller for å utnytte dem seksuelt. Det at noen av de søte små jentene vi har tilbragt masse tid sammen med de siste ukene, kanskje en dag blir utnyttet i forbindelse med trafficking var helt forferdelig å høre. Også med tanke på at jentene ikke er eldre enn 12 år, men de fleste er ikke mer enn seks år. Jeg håper virkelig å se de samme jentene når jeg kommer tilbake om tre år, og jeg vil ikke høre at noen av dem har forsvunnet på grunn av kidnapping.