Et Kapittel Er Avsluttet

Søndag 2. mars ankom jeg Oslo Gardermoen. Tre plussgrader og sludd pisket meg i ansiktet. Det setter ting i perspektiv, at bare en liten flyreise kan frakte meg fra trettifem plussgrader og stekende sol, til en kulde som biter deg i kroppen. På flyplassen ble jeg også møtt av kjente og kjære, som trippet i spenning og ventet min ankomst. I Norge ble jeg også møtt av en rolig trafikk, kontrollerte forbikjøringer og ingen kuer langs veikanten. Savnet stikker i brystet bare av tanken på den ville trafikkulturen som møter en turist i India.

Men, det er ikke bare trafikken som får savnet til å røske tak i brystet. Trafikken er vel tross alt det jeg savner minst, selv om man etter bare to uker blir rimelig vant til plutselige bråstopp og bratte fartsdumper. Det som sitter sterkest igjen etter mine to måneder i Assonora er den fantastiske tiden jeg tilbragte på prosjektene sammen med de andre frivillige. Det å bo så tett sammen med andre ungdommer gjør at man blir veldig godt kjent på veldig kort tid. Jeg har fått så mange bekjentskaper og gode venner fra Tyskland, England, Sverige og til og med Australia. De frivillige fra Norge ble også gode venner for meg, og det er skam om jeg ikke får til å holde kontakten med noen av dem.
Barna i slummen hadde så lite, men allikevel klarte de å lyse opp hverdagen til alle oss der nede. Det er både spennende og skremmende å tenke på hvordan fremtidsbildet ser ut for mange av dem. Haibiba, Nida, Mobashir, Kaukasa, Aisha og Mantase, som alle bor i brakkene ved siden av bygningen der vi underviste dem vil fortsatt, mest sannsynlig, bo der om tre år når min retur er planlagt. Det kribler i magen når jeg ser for meg hvordan det hadde blitt å møte dem igjen. For gjett om jeg skal tilbake!   Dessverre kommer jeg ikke til å se alle de kjente ansiktene igjen, og for noen er nok ikke skjebnen like hyggelig å forestille seg. Kanskje har noen av de eldste jentene blitt giftet bort. Utfallene er mange, og noen av dem gir meg grøssninger på ryggen.
Rutinene innenfor hygiene og tannpuss burde bli tatt hånd om fra de frivillige som tar over etter oss. Det var både populært blant barna, og det var også for barnas eget beste på så mange måter. Tannpussen var et av dagens høydepunkt, og det å få gnidd litt kaldt vann i ansiktet gjorde godt på humøret. Da var de klare for en ettermiddag fylt med læring, lek og omsorg. Slum Outreach var virkelig et prosjekt som setter spor dypt i hjerterota.
Women Shelter var også et herlig prosjekt. Det å starte dagen med de fine kvinnene som holdt til der i perioden jeg var så heldig å jobbe der, det var den beste måten å starte den indiske hverdagen på. Kvinnene hadde så forskjellig personlighet og de hadde opplevd ting jeg ikke vil forestille meg. Noen av dem snakket åpent om seg selv, mens de fleste var mer innesluttet. Det fikk meg jo selvfølgelig til å spekulere i hva de har vært igjennom. En kan bare håpe på at yogaen, yatzyen og pyntingen av kaker og det å perle armbånd gjorde en forskjell i hverdagen til damene på senteret. En forskjell til det bedre. At de ble litt gladere da vi kom hver morgen, og at de kan leve på vår støtte like lenge som vi kan leve på opplevelsen av å hjelpe dem.

Og så er det guttene på barnehjemmet da, «Save the best for last». Tiden med Eline som gav oss både gode og også noen vonde erfaringer. Vi lærte at det ikke alltid er like lett å bli integrert i et guttebarnehjem med mannlige prester som ledere, i et land som India der kvinnene i utgangspunktet er mindre verdt. Heldigvis lærte vi også at guttene er veldig lett å bli glad i, og også veldig lette å savne da prosjekttiden vår på hjemmet var over. Berg- og dalbane erfaringen vi sitter igjen med fra Don Bosco ble avsluttet på hederlig vis. Gratitude Day var den perfekte avslutningen der jeg innså at jeg satt igjen med mye lærdom. En skal ikke se bort i fra at kanskje noen av guttene også er å se om noen år. Don Bosco er hvert fall verdt et besøk.

Så etter to måneder i et fremmed land har jeg lært mye om meg selv, om kulturen i India og om andre mennesker. Hvis det er en ting som er sikkert er det at India skal besøkes igjen, og da med en litt annen reiserute. Da satser jeg på å besøke Udaipur, Taj Mahal og Mumbai før jeg avslutter i Madikeri. Jeg teller dager, og det er vel på sin plass å si på gjensyn India!

Reklame

Kunsten Å Være Inder

Gleden av å glede andre.

Vi ble møtt av stivpyntede slumbarn på torsdag ettermiddag. De hadde i hvertfall tatt på seg det fineste og reneste tøyet de hadde. Stranden sto nemlig for tur, og det var ikke noe de hadde mulighet til å gjøre ofte. De gangene barna i slummen får dra på stranden er når Green Lion leier inn buss og tar med seg hele røkla på tur. Da bussen kom løp de hylende og skrikende mot den. Bussturen var nemlig like interessant som selve strandopplevelsen. Med Lungi Dance og annen Bollywoodmusikk på sterioen var barna i fyr og flamme. De sang høy og danset mellom bussetene. Bussen hadde retning mot Anjuna, noe jeg likte dårlig. Anjuna er en strand fylt med russere og turisme. Med andre ord, det passer ikke å ta med seg tredve unger dit.

Da vi ankom stranden ble vi møtt av høye og sterke bølger, typisk Anjuna. Nå måtte vi passe på at barna ikke gikk for langt ut og ble tatt av bølgene. Det skulle vise seg å ikke bli noe problem. Det var bare de eldste barna som turte å bevege seg ut i farvannet. De små vasset litt, så løp de opp i strandkanten så fort det kom en bølge. I tillegg viste det seg at noen av barna var litt redd for vannet, og det er kanskje ikke så rart når de er så sjeldent ved sjøen. Da måtte vi støtte de, og gjøre så de fikk en trygghetsfølelse.

Da vi kom tilbake til slummen for å levere barna sto politiet og ventet. De var der for å passe på at barna kom seg trygt hjem. Michael fortalte at det var fordi kidnapping var et stort problem i slummen. Russere og rike indere kom til slummen og tok med seg jenter for å bruke dem til trafficking. Enten de ble solgt som slaver eller for å utnytte dem seksuelt. Det at noen av de søte små jentene vi har tilbragt masse tid sammen med de siste ukene, kanskje en dag blir utnyttet i forbindelse med trafficking var helt forferdelig å høre. Også med tanke på at jentene ikke er eldre enn 12 år, men de fleste er ikke mer enn seks år. Jeg håper virkelig å se de samme jentene når jeg kommer tilbake om tre år, og jeg vil ikke høre at noen av dem har forsvunnet på grunn av kidnapping.

 

Gratitude Day.

Fredag fjortende februar var siste dagen min med guttene på Don Bosco. På selveste Valentinesdagen måtte jeg ta farvel med alle de førtitre hjerteknuserne jeg har tilbragt så mye tid med de siste ukene. Vi hadde kjøpt inn kake og Cola til alle, og guttene hadde øvet inn en sang de sang for oss. Jeg kunne heldigvis trøste meg med at jeg fikk se dem allerede lørdag femtende. Da var det duket for den store Gratitude Day, og tiden var endelig kommet for at guttene skulle fremføre programmet, dansene, sangene og skuespillene de hadde øvet på i ukevis. Det var ekstra spennende og jeg følte meg pittelitt som en spesiell gjest ettersom jeg hadde komponert et turnprogram til åtte av guttene. Det skal innrømmes at Brother Pershwan hadde hjulpet litt, men jeg var fortsatt nervøs. På siste øving var programmet et eneste stort kaos! Sommerfuglene i magen ble ikke færre av at Brother annonserte at det var jeg som hadde laget programmet. Hvis det nå ble totalt mislykket var det jeg som fikk skylden. Guttene mine ble klappet inn på scenen, iført hvite teskjorter, hvite shortser og hvite bånd rundt håndleddene og på hodet. Father Arwind hadde også påkostet dagen en UV-lampe, så da belysningen ble dempet toppet det hele seg med at de åtte guttene nå lyste lilla. Musikken begynte, pulsen steg og publikum begynte å dra frem kamera. Jeg fikk helt bakoversveis. Guttene var så skjerpet. De utførte momentene synkront og stressnivået var senket betraktelig. Så man kan vel si at jeg var ganske fornøyd, og litt stolt.
Men, ikke nok med det. I tillegg til turnprogrammet hadde Eline og jeg samlet de minste guttene og lært dem Kjerringa Med Staven. Denne sangen skulle også selvfølgelig fremføres på Gratitude Day. Dette visste jeg ville gå smertefritt for øvingene har vært så morsomme, og de små guttene har virkelig fått til både de norske ordene og Ø-lyden. En skal aldri si aldri heter det. Brother skulle selvfølgelig presentere at vi hadde lært dem denne sangen også. Og ikke nok med det, denne gangen beordret han meg opp på scenen for å fortelle hele det indiske publikum på tohundre gjester hva sangen Kjerringa Med Staven handlet om. Hva handlet egentlig denne sangen om? Ingenting. Derfor dro jeg på med: «The song is about a women, who won’t let a man control her life.» Fullstendig feil, men gjett om det slo an. Alle de to hundre gjestene lo, og paret som satt bak min støttegruppe fra Green Lion synes det var en: «hehe, good one, good one I said.» så jeg regner det som en innertier. Ikke nok med de to norskinspirerte nummerene, showet var spekket med fremføringer som inneholdt nok av talent. Gratitude Day var virkelig en verdig avslutning etter fem uker med guttene på Don Bosco.

På Søndag slappet vi nok en gang av på stranden. Denne gangen falt valget på Vagator Beach. Stranden var litt mindre og den var omringet av klipper. Bølgene var større og musikken på beach shacken vi valgte var grusom. Men, med tanke på at stranden var så fin, valgte jeg å ignorere det dårlige musikkvalget fra shackeieren, og heller le av kuflokkene rundt oss som jeg aldri går lei av.
På mandag var det tilbake til slummen på ettermiddagen, og etter en uke uten Nida og Kaukasa var det så herlig å se dem igjen. Smilet til Nida får deg til å smelte på flekken. Opplegget i ettermiddagsslummen er en smule annerledes en hva jeg var vant med fra formiddagen. Nå skal vi blant annet hjelpe dem med å pusse tennene og opprettholde en god hygiene. Vi deler også ut kjeks og gir dem ett glass hver med Cola. Den vesentlige forskjellen fra å være i slummen på formiddagen og ettermiddagen er at undervisningen har bedre struktur på ettermiddagen. I tillegg er det flere barn. Jeg var vant med alt fra tre til ti barn om dagen. På ettermiddagen er det opp mot tyve barn der, og det er et bredere spekter i aldersgruppene.

No, To Suicide! Yes, To Life!

COOJ er en indisk organisasjon som jobber for å hindre mennesker fra å ta selvmord. Torsdag forrige uke dro Kristine, Larissa, Mari og jeg på et møte med COOJ. Møtet forgikk på et dagsenter for pasienter med Schizofreni, Bipolar lidelse eller et form for handicap. Her ble vi fortalt at på mandag 10. februar skulle holde et arrangement i Panjim som handlet om å hindre selvmord blant mennesker som sliter med stress, er depressive eller generelt mennesker som er suicidale. Vi dro til Panjim etter lunsj, og vi var alle iført gule te-skjorter. Før folk begynte å komme måtte vi først gjøre litt praktiske forberedelser. Stoler måtte settes på plass, og plakater måtte henges opp. I tillegg ble vi sendt rundt i Panjim by for å dele ut flyers. I India er tydeligvis folk veldig interessert i flyers. De stilte spørsmål vi ikke kunne svare på, og de lovet oss å komme. Mari og jeg ble plassert på en Workshop der du kunne måle intelligensen din. Vi fikk ansvar for puslespillene og siden ingen ville pusle, endte vi opp med å pusle dem selv.
Vi satt på standen i fire timer, og etter det satt vi sammen med de andre frivillige og hørte på et live band som spilte. COOJ hadde også leid inn en Zumbainstruktør, og det var ikke den typen Zumba du danser på Elixia. Dette var mer Bollywood inspirert Zumba, enn brasiliansk rumperisting. Dansingen var hvertfall veldig gøy å se på ettersom Michael og Mandip, våre koordinatorer, var ivrige på å svinge trebeinet. Organisasjonen vi hjalp satt også opp et lite tre der folk kunne skrive en liten hilsen på en lapp, og deretter henge den på treet. Hilsenen man skrev kunne være til en som hadde tenkt på å ta selvmord, en som har mistet livet eller tatt selvmord, eller man kunne skrive en hilsen om å bekjempe selvmord.
På slutten av kvelden gikk vi rundt og solgte gule ballonger. Gul er fargen som symboliserer lykke, og den brukes i kampen mot selvmord. Disse ballongene skulle slippes opp i luften samtidig under en liten minnestund. Dette var en sterk opplevelse, og det var flere av deltakerne, arrangørene og gjestene som ikke klarte å holde tårene tilbake.

 

Ja, Vi Elsker Palolem.

To og en halv time fra Assonora ligger en strand kalt Palolem. Denne helgen dro femten stykker fra Green Lion nedover for å slappe av. Jeg har bare en ting å si, vi elsker Palolem Beach! For det første så var det ikke en eneste russer der, som vil si at vi ikke ble snakket russisk til fra russere, og vi ble ikke forvekslet for å være russere heller. Palolem hadde allerede fått ti plusspoeng fra meg. Men rekken av positive overraskelser stoppet ikke her. Gjestehuset vi lå på var rent, og sengen var myk. Det var en tre minutters spasertur til stranden, og på stranden var det ingen intense indere som skulle ta deg på føttene mens de tilbyr massasje. Sanden var hvit og havet var blått. Bølgene var roligere her og Beach Shackene holdt seg unna indisk trancemusikk på et usedvanlig høyt nivå. Her gikk det i rolige instrumentale låter, så man følte seg ekstra avslappet.

Fredag kveld spiste vi på en restaurant som het Crunsh, og jeg gikk for Chicken Malai Kebab og en lokal Kingfisher. Vi satt på restauranten i flere timer og ble kjent med de nye frivillige som nettopp var ferdige med sin introduksjonsuke.
Palolem var rett og slett så bra at Mari og jeg bestemt oss for å dra tilbake om to uker, det vil si min siste helg i India. Tiden flyr! Vi gikk langs hele stranden for å finne en fin strandhytte vi vil leie, og vi har allerede bestemt oss. Lørdag kveld hadde vi lyst til å sjekke ut noe som heter Silent Disco. Palolem er kjent for denne typen clubbing, og du finner ikke et slikt utested i Norge. Alle gjestene får utdelt et headset ved inngangen som de må bruke hele kvelden. Headsetet har tre kanaler med musikk, en for housemusic, en for litt mer progressiv musikk og en for blues. Headsetet har en lampe som lyser fargen på musikkanalen slik at andre som hører på den samme kanalen kan komme bort og danse med deg. Så inne på utestedet er det helt stille, men alle gjestene danser rundt. Grunnen til at de har et så spesielt utested er fordi, i Palolem er det en spesiell lov som sier at det ikke er tillatt å spille høy musikk etter klokken elleve om kvelden. Vi gledet oss til å sjekke ut dette stedet, men da de norske kom til inngangen fikk de beskjed om at pengene deres var falske. Pengene de hadde tatt ut på hotellet vi bodde på. Så da ble det ikke noe Silent Disco på oss. Mari og jeg får prøve det om to uker når vi skal dit igjen. Søndag kveld spiste vi middag på stranden og så på solnedgangen. En fin avslutning på helgen.
Mandag morgen var det tid for hverdag igjen, og etter fem uker i slummen bestemte jeg meg for å bytte til Women Shelter. Det er virkelig et valg jeg er fornøyd med. Det er en veldig fin og avslappet atmosfære der, og kvinnene og jentene er i så godt humør til tross for hva de har opplevd. I dag hadde skolene helligdag så døtrene til noen av kvinnene var der også. Vi perlet, laget armebånd og øreringer. Vi måtte hjelpe dem, og når vi drar sier de alltid «Thank you Didi, Good bye Didi, See you tomorrow Didi!» Kvinnesenteret er favorittprosjektet mitt hittil!

Lungi Dance

15. februar er det Gratitude Day i India. I den anledning øver guttene på barnehjemmet inn et program som består av sang og dans. De eldste guttene skal danse og de yngste skal synge. De tar denne fremføringen svært alvorlig. Kun de beste danserne får opptre, og de skal øve hver dag i to uker. Derfor har Eline og jeg gledelig sett en gjeng med gutter danse indisk Bollywood dans de siste dagene. Gleden ovenfor dans er stor i Goa og India generelt, og det er moro å se unge gutter trives så godt med å bevege seg til musikk. Nå skal det sies at noen har litt mer rytme enn andre, men det setter ingen stopper for dansefoten. Vi har også forstått at Lungi Dance, som er en dans fra filmen Chennai Express er ekstremt populær her. Til og med jentene i slummen går rundt og synger på sangen når de har sjanse. Vi har også vært så heldige og fått en liten opptreden fra Aisha og Habiba. Det å danse sammen med barna er noe av det hyggeligste vi har gjort med dem så langt. En annen ting vi har funnet ut er at de elsker å bli tatt bilde av, og de elsker å ta bilder. Hvis vi gir dem et kamera knipser de 70 bilder av nesten samme motiv, og vi sitter igjen med en liten slettejobb. Aisha er den ivrigste fotografen, og overraskende nok klarte hun å få et par fine bilder. Kanskje hun har en fremtidig karrière som fotograf. 

Helt utrolig å tenke på at det allerede har gått fire uker. Det betyr at jeg er halvveis i mitt opphold. Det betyr også at Eline og jeg har sagt hadebra til hele vår originale gruppe fra introduksjonsuken. Hanna og Mikeline dro i dag, så nå har jeg bare Eline som roomie. Tiden har gått så fort og det har skjedd så mye, samtidig som dagene på prosjektene er nogen lunde like. Jeg har klart å besøke sykehuset hele tre ganger her nede, da det viste seg å ikke være en bivirkning fra Malarone, men vitamin B12 mangel som resultat av dårlig kosthold, bestående av ris og hvitt brød. Savnet etter hjemmebaket brød med leverpostei er stort.
Onsdag denne uken opplevde vi noe som var rimelig provoserende og uhyggelig på barnehjemmet. Det var dessverre vold innblandet i denne hendelsen. Stemningen utover dagen var anspent, men da vi kom på torsdag virket det som om hele episoden var glemt. På fredag skulle guttene av gårde på en Don Bosco feast. De tok frem finstasen og strøk skjorter og bukser. De kammet håret og la det flatt bakover . Det var rett og slett litt av et syn, og de var så søte. I tillegg serverte de oss Chai Latte og pastries, mens vi satt ute og bare observerte den store forandringen guttene hadde gått igjennom for festen de skulle på. Det kommer til å bli vanskelig den dagen jeg må ta farvel med dem.

«You have to go to the hospital»

I dag våknet jeg av at min høyre arm var halvveis lammet. Min høyre tå har hatt en vissen følelse i tre dager, og den sovende følelsen i armen gjorde meg derfor litt bekymret. Jeg ringte min kjære mor og vekket henne fra nattesøvnen. Vi avtalte at jeg skulle ta det med ro, så skulle hun undersøke litt hjemme. Da jeg fortalte James, koordinatoren vår, at jeg ikke skulle dra på prosjektene i dag lurte han på hvorfor. Da jeg forklarte den sovende følelsen i tåen og armen sa han «you have to go to the hospital». Jeg vil jo egentlig drøye lengst mulig for å dra på sykehus, og jeg vil ikke overreagere om det ikke er nødvendig, siden jeg er i India. I tillegg så leser jeg om symptomene på Google, og det er vel det dummeste man kan gjøre. Uansett skavank så ramser Google opp en rekke alvorlige sykdommer. Men jeg fikk med meg Eline som mental støtte. På sykehuset var allerede Leah, Kine og Julie og to av de voksne fr Green Lion. Jeg ble tatt inn til undersøkelse og det første jeg sa var: jeg vil ikke ta blodprøver. Legen skjønte jeg var nervøs og ba meg slappe av. Han skulle bare ta en vanlig undersøkelse. Jeg forklarte til han hva som var galt, og jeg hadde også tatt med meg medisinene jeg går på her nede. Han spurte om en del spørsmål og så ga jeg han pakken med malariaprofylaksen. Da fant han heldigvis problemet. Det viste seg at det ene stoffet som blir brukt i medisinene kan føre til en nummen følelse i ulike kroppsdeler. Han sa jeg ikke var i en annen riskogruppe så det måtte være årsaken. Legen skrev ut en resept som vil fjerne den sovende følelsen, og han advarte at den medisinen ville gjøre meg søvnig. Så nå har ti kilo forsvunnet fra skuldrene mine, selv om det er litt typisk at jeg skal bli rammet av bivirkninger fra malariamedisinen! Så i kveld skal vi ut å spise på en italiensk resturant og spandere på oss både vin og dessert!

Don Bosco Boys

Barnehjemmet ligger en halvtime med bil unna Assonora. I morgen er enda en uke på prosjektene over og det betyr at det gjenstår fem uker. Eline drar om tre uker, og det er henne jeg jobber på barnehjemmet med. Etter å ha snakket litt om prosjektene med de andre jentene tenker jeg litt på å bytte om på prosjektene når Eline drar, slik at jeg får prøvd litt av alt. Jeg vil veldig gjerne prøve meg to uker på Woman Shelter om formiddagen og dra i slummen på ettermiddagen. Alle skryter av opplegget i slummen på ettermiddagen, og de er opp mot førti barn der hver dag.

Hverdagen på barnehjemmet består av rutiner, rutiner, rutiner. Vi ankommer barnehjemmet klokken halv tre, og da begynner vi umiddelbart å hjelpe guttene med hjemmelekser. De er ikke veldig interessert i å lese på leksene. Nysgjerrigheten deres for to blonde jenter fra Norge er mye større enn for engelske dikt. Hver dag blir vi spurt om hvordan det er i landet vårt, hva Ananas heter på norsk og om vi har mangotre i hagen. I går måtte jeg tegne x-antall hester til noen av de minste guttene. Hvis du først gjør noe en gang og guttene liker det, kan du regne med å måtte gjøre det minst 20 ganger til. Jeg ble komplimentert med «You’re an artist Ma’m», enda tegneferdighetene mine er rimelig dårlige.

Halv fire er det slutt på arbeidet med hjemmeleksene, og en halvtimes jobbing står for tur. Her har alle guttene forskjellige oppgaver. Noen vanner blomster, andre koster og en lager te. Når guttene jobber får vi ikke lov til å hjelpe til, da må vi bare se på. Hvis vi spør om de vil ha hjelp får vi til svar: «No, Ma’m. I will do it». Så denne halvtimen sitter vi egentlig bare å kikker, mens vi av og til prater med de guttene som er litt ukonsentrerte. Dagens høydepunkt er klokken fire når jobbingen er ferdig. Da kan guttene endelig leke og få gjøre det de vil. De fleste drar ned på en stor sandslette der de spiller fotball. Eline og jeg har observert at det blir litt mye med fotball hver eneste dag, og at de minste ofte havner litt på utsiden. Noe som ender med at de bare surrer rundt i sanden, og som oftest ender opp med å sloss litt. Noe som i følge Father Arwind var helt normalt. Derfor tok vi med oss litt malersaker fra Green House i går. Vi sa ifra til Brother Parswan at vi hadde med pensler og vannmaling, og at det hadde vært fint om han fortalte guttene om dette. Han må samle dem og få de til å høre, ettersom veldig mange av dem snakker ekstremt dårlig engelsk. Han svarte at han kunne høre med dem, men han trodde ikke det ville bli særlig populært. Max en liten gruppe med de minste. Jeg synes det var veldig typisk at han skulle svare negativt til forslaget vårt, ettersom han virker skeptisk til alt vi har å komme med. Da han fikk dem til å sitte stille, fortalte jeg dem hva vi hadde tatt med oss, og at de som hadde lyst gjerne måtte bli igjen her oppe og male. Det viste seg at alle guttene hadde lyst, og vi hadde bare med sytten pensler! Vi gav dem det vi hadde og sa de måtte dele for at alle skulle få malt. I løpet av de to ukene vi har vært her nå har jeg aldri sett guttene så rolige før. Og gjett om de er kunstneriske! I en hel time satt de stille og malte alt fra landskap til hindiske symboler. De delte på penslene og vi vitnet ikke en eneste uenighet eller slosskamp. Vi skjønte fort at vi måtte handle inn mer maling og pensler til alle. Og de ville også ha premie for beste maleri. Da vi kom i dag så vi en handlelapp som Brother hadde skrevet, og på den sto det: Pencils, brushes, colour og blank paper. Jeg tror Brother Parswin må innse at forslagene vi kommer med ikke er så dumme allikevel.

  

I dag snakket vi litt med en kvinne som jobber frivillig som lærer på barnehjemmet. Hun er indisk, så i utgangspunktet spurte vi henne om råd i forhold til en tur vi har lyst til å ta til Mumbai. Det viste seg at hun var veldig pratsom da vi først begynte å snakke sammen, og hun var veldig ivrig etter å høre hvordan samfunnet fungerte hjemme i Norge. Alt fra hvordan ordningene for barnehjem og mennesker med vansker fungerer, til synet vi i Norge har på religion. Hun hadde mange spørsmål om Norge og vi hadde selvfølgelig mange spørsmål om barnehjemmet og India. I India blir barn og voksne med spesielle behov og funksjonshemminger oftest utstøtt fra samfunnet. De havner på gaten og blir tiggere. I Norge er vi så heldige og har egne omsorgsboliger og jobbtilbud til dem. Jo mer jeg får vite om verdisynet i dette landet, jo gladere blir jeg over at jeg er født og oppvokst i Norge. En annen viktig forskjell er ordningene på barnehjemmene. Etterhvert som hun spurte innså jeg at jeg vet svært lite om hvordan barnehjemmene er i Norge. Jeg hører aldri om noen som bor på barnehjem. Det vanlige er at barn bor i fosterhjem eller blir adoptert. Barnehjemmet Don Bosco, som jeg jobber på her nede, driver ikke med adopsjon. Her er den yngste gutten seks år, men det kommer mange vestlige par til India for å adoptere barn fra andre hjem enn Don Bosco. Vi fikk også vite at mange av guttene her er brødre. De kommer hit fordi foreldrene ikke kan ta vare på dem, men noen av dem er også her fordi foreldrene er HIV-positive. Noe som overrasket meg, og som også faktisk skremte meg litt. Den indiske damen vi snakket med sa at ingen av guttene var det, og det var derfor de var kommet hit, for å bli skjermet fra sykdommen. Men jeg trodde at hvis foreldrene hadde det, hadde barna det også. Guttene her er hvertfall veldig søte, men jeg må innrømme at jo mer jeg får vite, desto mer forsiktig blir jeg. Jeg som allerede er den mest skeptiske og bekymrede av alle de frivillige her nede. Men det er bedre å være føre-var enn etterpå-klok.

26. januar er det Republic Day i India. Det var da de ble en fri stat fra Portugal. Hele denne uken har guttene derfor øvet inn et program, der de har vært delt inn i grupper. Hver gruppe har hatt ansvar for en ting de skal presentere denne dagen. Vi har sett dem skrive og synge en sang, og en annen gruppe har øvet inn en dans. Denne dagen er til søndag, og det er veldig dumt. Vi har nemlig fri i helgene, noe som betyr at vi ikke for sett guttene opptre. Heldigvis har vi fått sett dem øve litt, men det har vært lite disiplin blant dansegruppen i hvert fall. Så det hadde vært gøy å se dem skjerpet med ordentlig publikum.

 

Dramatiske Dager

Det har heldigvis ikke vært dramatiske dager for meg, men på torsdag fikk vi et ordentlig innblikk i hvor brutal den indiske trafikken kan være. Vår koordinator Michael skulle kjøre Leah, hun ene tyske, til sykehuset der hun skulle besøke sin venninne. Dette var torsdag kveld. Fredag morgen fikk vi vite at de hadde vært i en trafikkulykke og at de begge var innlagt på sykehuset. Hvor uflaks skal det være lov å ha? De skulle besøke en annen jente der, så havner dem på intensiven selv. Den indiske trafikken er kjent for å være helt på kanten, og du setter livet på spill hver gang du beveger deg ut blant bilene. Leah og Michael hadde flaksen på sin side. De slapp unna med noen sting, og noen netter på intensiven. Da Leah kom hjem, i skjorten hun hadde fått på sykehuset og med bandasje rundt hodet, fortalte hun at alt hadde gått så fort. Hun husket bare at det var blod over alt, og at ambulansen kom. Neste gang hun åpnet øyene lå hun på sykehuset. I tillegg til diverse dårlige mager og forkjølelser blant de norske satser vi på at de neste ukene blir fylt med annet en dramatikk.

Sett bort i fra all farting frem og tilbake til sykehuset, har dagene også bestått av flere fine opplevelser på prosjektene. Vi begynner å lære oss flere navn, noe som er en stor utfordring. Rutinene begynner å falle litt på plass, selv om utfordringene står i kø hver dag. De førtitre guttene på barnehjemmet begynner å venne seg til to nye norske jenter. Dagene flyr rett og slett bare av gårde.

  

På fredag var hele gjengen klare for å teste det indiske utelivet. Først spiste vi middag på Britto’s på Baga Beach og deretter tok vi turen til Club Cubana. Russere og smålubbene engelskmenn var i overtall på stedet, men også indere med penger dro hit. Det var i hvert fall inderne som tok av på dansegulvet. En inder skulle absolutt lære meg hvordan man danset når man var på byen i Goa. La oss si det sånn, hadde jeg danset slik hjemme, hadde det endt med at jeg ble stående å danse alene. Det så latterlig ut. Fire fingre i været, mens man gikk fra side til side i takt med musikken. Etter noen ganger måtte man bytte til et annet move, som besto av å vrikke hoften frem og tilbake, og annen hver gang lage knyttnever og jazzhands til takten. Vi møtte også noen svensker, og ble i ekstase ettersom strendene her består i hovedsak av russere. Det finnes også noen pensjonerte engelskmenn på solsengene, men de er minoritet i forhold. Club Cubana er et sted vi skal tilbake på, helt klart!

På lørdagen og søndagen lå vi på Candolim Beach og tok livet med ro blant de hellige kuene. Vi solet oss og ladet opp til en ny uke på prosjektene våre. Vi har sagt hade til tre fra Australia, og sagt velkommen til tre nye jenter. To fra Norge, og ei fra Belgia.