Gratitude Day.

Fredag fjortende februar var siste dagen min med guttene på Don Bosco. På selveste Valentinesdagen måtte jeg ta farvel med alle de førtitre hjerteknuserne jeg har tilbragt så mye tid med de siste ukene. Vi hadde kjøpt inn kake og Cola til alle, og guttene hadde øvet inn en sang de sang for oss. Jeg kunne heldigvis trøste meg med at jeg fikk se dem allerede lørdag femtende. Da var det duket for den store Gratitude Day, og tiden var endelig kommet for at guttene skulle fremføre programmet, dansene, sangene og skuespillene de hadde øvet på i ukevis. Det var ekstra spennende og jeg følte meg pittelitt som en spesiell gjest ettersom jeg hadde komponert et turnprogram til åtte av guttene. Det skal innrømmes at Brother Pershwan hadde hjulpet litt, men jeg var fortsatt nervøs. På siste øving var programmet et eneste stort kaos! Sommerfuglene i magen ble ikke færre av at Brother annonserte at det var jeg som hadde laget programmet. Hvis det nå ble totalt mislykket var det jeg som fikk skylden. Guttene mine ble klappet inn på scenen, iført hvite teskjorter, hvite shortser og hvite bånd rundt håndleddene og på hodet. Father Arwind hadde også påkostet dagen en UV-lampe, så da belysningen ble dempet toppet det hele seg med at de åtte guttene nå lyste lilla. Musikken begynte, pulsen steg og publikum begynte å dra frem kamera. Jeg fikk helt bakoversveis. Guttene var så skjerpet. De utførte momentene synkront og stressnivået var senket betraktelig. Så man kan vel si at jeg var ganske fornøyd, og litt stolt.
IMG_2437Men, ikke nok med det. I tillegg til turnprogrammet hadde Eline og jeg samlet de minste guttene og lært dem Kjerringa Med Staven. Denne sangen skulle også selvfølgelig fremføres på Gratitude Day. Dette visste jeg ville gå smertefritt for øvingene har vært så morsomme, og de små guttene har virkelig fått til både de norske ordene og Ø-lyden. En skal aldri si aldri heter det. Brother skulle selvfølgelig presentere at vi hadde lært dem denne sangen også. Og ikke nok med det, denne gangen beordret han meg opp på scenen for å fortelle hele det indiske publikum på tohundre gjester hva sangen Kjerringa Med Staven handlet om. Hva handlet egentlig denne sangen om? Ingenting. Derfor dro jeg på med: «The song is about a women, who won’t let a man control her life.» Fullstendig feil, men gjett om det slo an. Alle de to hundre gjestene lo, og paret som satt bak min støttegruppe fra Green Lion synes det var en: «hehe, good one, good one I said.» så jeg regner det som en innertier. Ikke nok med de to norskinspirerte nummerene, showet var spekket med fremføringer som inneholdt nok av talent. Gratitude Day var virkelig en verdig avslutning etter fem uker med guttene på Don Bosco.

På Søndag slappet vi nok en gang av på stranden. Denne gangen falt valget på Vagator Beach. Stranden var litt mindre og den var omringet av klipper. Bølgene var større og musikken på beach shacken vi valgte var grusom. Men, med tanke på at stranden var så fin, valgte jeg å ignorere det dårlige musikkvalget fra shackeieren, og heller le av kuflokkene rundt oss som jeg aldri går lei av.
DSC01076På mandag var det tilbake til slummen på ettermiddagen, og etter en uke uten Nida og Kaukasa var det så herlig å se dem igjen. Smilet til Nida får deg til å smelte på flekken. Opplegget i ettermiddagsslummen er en smule annerledes en hva jeg var vant med fra formiddagen. Nå skal vi blant annet hjelpe dem med å pusse tennene og opprettholde en god hygiene. Vi deler også ut kjeks og gir dem ett glass hver med Cola. Den vesentlige forskjellen fra å være i slummen på formiddagen og ettermiddagen er at undervisningen har bedre struktur på ettermiddagen. I tillegg er det flere barn. Jeg var vant med alt fra tre til ti barn om dagen. På ettermiddagen er det opp mot tyve barn der, og det er et bredere spekter i aldersgruppene.
DSC00964
DSC00971
DSC00957

Standard

2 kommentarer om “Gratitude Day.

  1. Mams sier:

    På tide med noen ord fra mor igjen. Det er nesten vemodig når du sier det går mot slutten av oppholdet, nå som dere frivillige har kommet så godt inn i prosjektene og blitt du’s med alle. Man kan tenke seg når man har blitt fortrolig med en vikar, og så kommer det en ny. Sånn må det også føles for barna dere jobber med, når nye frivillige kommer i tur og orden. At dere har blitt tatt godt i mot og akseptert, må oppvisningen på denne viktige dagen være en bekreftelse på. Veldig gøy at dere kunne bidra på denne måten.
    På den annen side er det ikke fritt for at det skal bli godt å få deg hjem igjen. Ei «ny» jente full av erfaring og opplevelser og antagelig med et annet perspektiv som grunnlag når problemstillinger byr seg. Nyt den siste uken i Goa! Hilsen Mams.

  2. Vigdis Schaathun sier:

    Hei,hei. . . det er ikke bare du som har lært noe om India. Her hjemme er jeg helt forundret over fremmed kultur og store forskjeller fra slum til strandliv. Luktene har jeg gått glipp,men det er helt greit.?! Jeg visste at kuene er hellig i India,men de bildene du har tatt fra stranden med kuer er helt fantastiske. Morro at du er blitt koreograf også, der var du vel i ditt rette element. Nå kan du si at du har hatt en skikkelig dannelsesreise, og har virkelig stått løpet ut. Vær velkommen hjem !! Takknemlig hilsen fra tante Vigdis

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s