15. februar er det Gratitude Day i India. I den anledning øver guttene på barnehjemmet inn et program som består av sang og dans. De eldste guttene skal danse og de yngste skal synge. De tar denne fremføringen svært alvorlig. Kun de beste danserne får opptre, og de skal øve hver dag i to uker. Derfor har Eline og jeg gledelig sett en gjeng med gutter danse indisk Bollywood dans de siste dagene. Gleden ovenfor dans er stor i Goa og India generelt, og det er moro å se unge gutter trives så godt med å bevege seg til musikk. Nå skal det sies at noen har litt mer rytme enn andre, men det setter ingen stopper for dansefoten. Vi har også forstått at Lungi Dance, som er en dans fra filmen Chennai Express er ekstremt populær her. Til og med jentene i slummen går rundt og synger på sangen når de har sjanse. Vi har også vært så heldige og fått en liten opptreden fra Aisha og Habiba. Det å danse sammen med barna er noe av det hyggeligste vi har gjort med dem så langt. En annen ting vi har funnet ut er at de elsker å bli tatt bilde av, og de elsker å ta bilder. Hvis vi gir dem et kamera knipser de 70 bilder av nesten samme motiv, og vi sitter igjen med en liten slettejobb. Aisha er den ivrigste fotografen, og overraskende nok klarte hun å få et par fine bilder. Kanskje hun har en fremtidig karrière som fotograf.
Helt utrolig å tenke på at det allerede har gått fire uker. Det betyr at jeg er halvveis i mitt opphold. Det betyr også at Eline og jeg har sagt hadebra til hele vår originale gruppe fra introduksjonsuken. Hanna og Mikeline dro i dag, så nå har jeg bare Eline som roomie. Tiden har gått så fort og det har skjedd så mye, samtidig som dagene på prosjektene er nogen lunde like. Jeg har klart å besøke sykehuset hele tre ganger her nede, da det viste seg å ikke være en bivirkning fra Malarone, men vitamin B12 mangel som resultat av dårlig kosthold, bestående av ris og hvitt brød. Savnet etter hjemmebaket brød med leverpostei er stort.
Onsdag denne uken opplevde vi noe som var rimelig provoserende og uhyggelig på barnehjemmet. Det var dessverre vold innblandet i denne hendelsen. Stemningen utover dagen var anspent, men da vi kom på torsdag virket det som om hele episoden var glemt. På fredag skulle guttene av gårde på en Don Bosco feast. De tok frem finstasen og strøk skjorter og bukser. De kammet håret og la det flatt bakover . Det var rett og slett litt av et syn, og de var så søte. I tillegg serverte de oss Chai Latte og pastries, mens vi satt ute og bare observerte den store forandringen guttene hadde gått igjennom for festen de skulle på. Det kommer til å bli vanskelig den dagen jeg må ta farvel med dem.
til evigheten og forbi 
Nå blei tante glad for et livstegn…. denne gangen måtte jeg ringe din mor for en helsebulletin. Selv om du ikke har vært i form har du allikevel opplevd nye ting , det er helt utrolig. Det står respekt av hvordan du har taklet problemene dine, Kristine (jeg hadde nok reist hjem med første fly). Det blir vel spennende med nye folk i gruppen deres nå og sikkert litt slit også. Halveis – det er ganske sprøtt hvor fort tida går. Da gjelder det å få med seg de opplevelsene du har lyst og mulighet til før du vender nesa hjem. Ha en fortsatt givende tid med ungene og forbered deg på en trist avskjed,men husk på at du har betydd masse mens du nå er der . . . . også har du fått mange nye tanker og lært masse du og . ( VINN – VINN, det !!??)
Hei Kristine
Det var fint at du oppdaterte bloggen din, jeg har savnet å lese hvordan det går med deg etter alt trøbbelet du hadde i starten av oppholdet ditt i India. Jeg synes de fire ukene du har vært borte har gått fort, kos deg vidre for»plutselig» skal du hjem.